Å kunne med hjertet

Tekstbetraktning for 19. søndag i treenighetstiden

«Disse budene som jeg gir deg i dag, er verken ufattelige eller langt borte. De er ikke i himmelen, så du må si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?» De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: «Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?» Nei, ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det. Se, i dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det onde» (5 Mos 30, 11-15).

Da jeg gikk i folkeskolen var det å lære ting utenat en velkjent og anerkjent pedagogisk arbeidsmåte.
Vi lærte sanger og salmer utenat, vi lærte både andre tekster og andre kjensgjerninger på samme måte. Da vi senere skulle lære engelsk, oppdaget vi – eller i hvert fall jeg – at på dette språket heter det å lære utenat «to know by heart» - å kunne (eller kjenne) med hjertet.
I blant annet engelskspråklige bibelutgaver kalles dette skriftet for «Deuteronomium».
Det betyr «Dette er ordene», og er en oppsummering av den loven Gud ga Moses under ørkenvandringen. Og det er om denne det sies at budene er verken ufattelige eller langt borte. De er så nær som det går an å få dem: I munnen og i hjertet.
Gjennom mesteparten av menneskehetens historie har tekster overlevd ved at man lærte dem utenat, lærte dem «by heart».
Lover, kvad og fortellinger overlevde fordi noen lærte dem utenat og lærte dem videre til nye generasjoner.
Så også med Bibelen.
Det var ikke før om lag 700 år før Jesu tid at man begynte å skrive ned det vi i dag kjenner som de bibelske tekstene.
Fram til da levde tekstene i folkets hjerter og ble formidlet via deres munn.
Det samme gjelder de mange andre fortellingene og diktene vi kjenner fra antikken, og fra vår egen historie. Snorres kongesagaer ble faktisk ikke skrevet ned før mer enn hundre år etter de ferskeste av de hendelsene han skildrer.
«Ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte».
Verken skrivekunsten eller boktrykkerkunsten har endret på dette.
Paulus minner om dette i sitt brev til de kristne i Roma – dette kan du lese om i Rom 10, 5 – 10.
Her står også ett av de bibelversene jeg tidlig lærte «by heart»: «For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst» (v. 9).


Denne tekstbetraktningen er skrevet av Nils-Petter Enstad

Guds ord og løfter kan aldri svikte
Guds ord og løfter kan aldri svike
nei, de står faste som urtidsklippen.
Når støtter faller og mangt må vike,
Guds løftes ord rokkes ei.
Omkved:
Guds løfter holder hva enn jeg mister.
Hva enn som brister, de brister ei.
Om himlens stjerner til jorden faller,
Guds løfter faller aldri, nei!

Guds løfter holder i nødens tider,
når motet svikter og håpet brister.
Når trett jeg segner i tunge strider,
Guds løftesord rokkes ei.

Guds løfter holder når sykdom tærer,
når feber brenner og livet svinner,
for Faderhånden meg ennå bærer,
Guds løftesord rokkes ei.

Guds løfter holder når jeg skal vekkes
ved Fader-røsten av siste søvnen.
Av englehender meg kronen rekkes,
Guds løftesord rokkes ei.

Tekst og melodi: Johan Holmstrand
Nr. 183 i Frelsesarmeens sangbok