Lovsang er å skryte av Gud
«Da sa Maria: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid» (Luk 1, 46-55).
Maria er – i en eller annen form – et av de mest brukte kvinnenavnene i hele verden: Maria, Marie, Mari, Mary, May eller Miriam.
Bare i Norge har mer enn 80.000 kvinner et navn som er avledet av Maria.
Den viktigste grunnen til at navnet er blitt så utbredt og populært, er selvsagt knyttet til henne som fører ordet i dagens tekst: Maria, Jesu mor.
Men navnet var utbredt både før hun ble født og mens hun levde.
Bare i Det nye testamente kan vi lese om sju forskjellige kvinner som het Maria.
Denne teksten kalles Marias lovsang.
Det er to følelser som melder seg når man venter et barn.
Det ene er glede og forventning. Det andre kan være engstelse.
I dagens tekst er det gleden som dominerer.
Maria føler seg privilegert og bryter ut i det som er den første av i alt fire lovsanger som er referert i de to første kapitlene i Lukas-evangeliet.
Den neste er Sakarjas lovsang, etter den gamle presten som ble far til Døperen Johannes. Den stemte han i da Johannes var blitt født.
Den tredje lovsangen er den vi kjenner best: Englenes lovsang på Betlehemsmarkene etter at Jesus var født.
Den fjerde og siste er gamle Simons lovsang da Jesus ble båret til Herrens hus for å bli omskåret.
Marias lovsang ble ikke til i noe vakuum.
Den ble født i møtet mellom Maria og en slektning som også ventet barn: Elisabeth.
Og den ble født i møtet mellom de to som lå i hver sin mage: Jesus-barnet og han vi senere blir kjent med som døperen Johannes.
Lovsang er blitt beskrevet som «å skryte av Gud», og det er – rett forstått – det Maria gjør.
Det er en lovsang der fokus er rettet mot ett punkt: Gud i himmelen, og hans nåde, hans allmakt og hans kjærlighet.
Seg selv nevner hun bare fordi hun er blitt gjenstand for denne kjærligheten, allmakten og nåden.
Slik vi også ser her.
Det er Guds julegave til oss.
Publisert som «Søndagspreken» på KPK.
Kommentarer
Legg inn en kommentar