Marias lovsang - og vår
Da sa Maria: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn. Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid»
(Luk 1, 46 – 55).
To kvinner møtes.
De er i slekt med hverandre, og begge venter barn.
Den ene av dem, Elisabeth, er godt opp i årene, og har vært barnløs helt til nå. Men så fikk hennes mann, presten Sakarja, en åpenbaring: De skulle få en sønn, og han skulle bli forløperen for Messias.
Så fikk den andre, hennes unge slektning Maria, besøk av den samme engelen, og fikk en liknende beskjed: Hun skulle også bli med barn og hun skulle føde den Messias, frelseren som var lovet.
De hadde mye felles, disse to kvinnene, den unge og den eldre.
Men det var også noen forskjeller: Elisabeths barn var avlet på samme biologiske vis som alle andre barn. Men med Maria var det annerledes. Hun hadde ikke vært sammen med noen mann.
I trosbekjennelsen sier vi at Jesus ble «unnfanget ved Den Hellige Ånd».
Det har den kristne kirke bekjent til alle tider.
Det har kristne trodd til alle tider.
Det tror vi fremdeles.
Marias sønn har en unik posisjon i historien.
Jesus fra Nasaret var ikke en hvilken som helst filosof og lærer – han var – og er! – verdens frelser.
Maria hadde grunn til lovsang!
Og hennes lovsang er, som all lovsang skal være, en sang til Guds pris og ære.
Lovsang er blitt beskrevet som «å skryte av Gud», og det er – rett forstått – det Maria gjør.
Det er en lovsang der fokus er rettet mot ett punkt: Gud i himmelen, og hans nåde, hans allmakt og hans kjærlighet. Seg selv nevner hun bare fordi hun er blitt gjenstand for denne kjærligheten, allmakten og nåden.
Begge de to kvinnene bar på barn som var utvalgt til store oppgaver i Guds rike.
Den ene som forløperen for Messias, den andre som Frelseren.
Mødrene visste ikke der og da at arrestasjon og død ventet dem begge.
Men fordi begge fullførte sine oppdrag, er Marias lovsang også vår lovsang: «Hans miskunn varer fra slekt til slekt for den som frykter ham».
Amen
For himlen å redde en villfaren slekt
For himlen å redde en villfaren slekt
vår Frelser til jorden steg ned.
Hans sjel var i glød for en verden i nød,
fortapt, uten Gud, uten fred.
Men enn er det marker som hvitne til høst
og sjeler som roper på brød,
og villfarne får som i ørkenen går,
fortapt, uten Gud, uten fred.
Omkved:
Å, rør med din ild ved mitt hjerte
og lær meg gå tjenestens vei.
Din kjærlighets ild er hva jeg trenger til.
Min Frelser, å, gi den til meg!
Står Jesus ei ennå blant skaren i dag,
hvor skrikende spørsmål oss nå?
Og er han ei ennå den sjelenes venn
med balsam for sviende sår?
Skal vi som fra Gud har det frelsende bud,
stå sløve, gi stener for brød?
De oppvekkes kan kun ved sjeler i brann
som eier Guds kjærlighets glød.
Ei rettferd kan vinnes ved vold eller makt,
ei lærdom gir sjelene brød.
Vår ringe forstand aldri sjelene kan
gi svar i all angst og nød.
Å, Frelser, så rør ved mitt hjerte på ny
og lær meg gå tjenestens vei.
Din kjærlighets ild er hva jeg trenger til,
min Frelser, å, gi den til meg!
Nr. 131 i Frelsesarmeens sangbok
Tekst: Albert Orsborn - melodi J.P. Skelly ("The old rustic Bridge")
Kommentarer
Legg inn en kommentar