Jesus i dårlig selskap?

Tekstbetraktning for sjuende søndag i treenighetstiden, 19. juli 2020

«Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om» (Luk 15, 1-10).

Man kan nesten merke både forakten og indignasjonen der fariseerne og de skriftlærde snakket seg imellom: «At det går an! Ta imot syndere og spiser sammen med dem!»
Denne Jesus fra Nasaret var ikke noe passende selskap for pene mennesker; såpass var sikkert.

«Si meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er», er et uttrykk man heldigvis ikke hører så ofte lenger. Man skal ikke se bort fra at fariseerne og de skriftlærde kjente det – ordtaket skal ha vært kjent siden mer enn 400 år før Jesu tid.
Når Jesus så åpenlyst foretrakk å omgås med syndere, var det fordi det var disse han var kommet for å frelse.
For å vise dette, forteller han to lignelser fra hverdagslivet.
Begge har det samme poenget: Han var kommet for å søke opp det, de eller den fortapte: Et får som har rotet seg bort, en kostelig skatt som man har forlagt.

Jesus er ikke redd for verken «dårlig selskap» eller for å få søle på beina når han leter etter den, det eller de som er blitt borte.

Derfor kunne frelsesoffiseren H.A. Tandberg skrive i 1906:
«Jesus søker alle!
Selv om niognitti var
trygg i folden i forvar,
fattes ett, ei nok han har.
Hyrden må ha alle».

Jesus brukte eksemplet med den ene og de 99 også i en annen lignelse.
Men budskapet hans var det samme: Han legger ut på leting etter den ene som blir borte.

Det betyr ikke at han ikke er opptatt av de 99 som holder seg «innenfor».
Det er nettopp fordi han er opptatt av hele flokken, hele menigheten, at han leter etter den enkelte.
Og er den enkelte kommet i dårlig selskap, oppsøker Jesus både dette og den bortkomne.
Slik blir vedkommende ført tilbake til fellesskapet og blir igjen en del av dette. Jesus oppsøker vårt dårlige selskap for at vi skal bli en del av hans gode selskap.
Slik fungerer evangeliet.

Denne tekstbetraktningen er skrevet av Nils-Petter Enstad





Jesus søker alle

Jesus søker alle.
Selv om ni og nitti var
innen folden i forvar,
fattes ett, ei nok han har.
Hyrden må ha alle.

Omkved:
Over fjel og dal han går,
søker det villfarne får
før enn midnattstimen slår.
Hyrden søker alle.

Jesus søker alle.
Har en far vel hjerte til
glemme barnet som fór vill?
Ikke ett han glemme vil,
Jesus ikke heller.

Jesus søker alle.
Ikke én så ussel er
at ei Jesus har ham kjær,
at han ikke nå og her
kan bli frelst og salig.

Når han fåret finner,
straks han tar det i sin favn,
kaller det ved ømme navn,
stiller dets behov og savn,
bær’ det hjem med glede.

Omkved:
Over fjell og dal han går,
bærer hjem sitt funne får,
og av fryd hans hjerte slår,
nå er begge glade.

H.A. Tandberg – Nr. 97 i Frelsesarmeens sangbok, 1977