Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?

Preken i Arendal korps 13. søndag i treenighetstiden, 7. september 2025:

Når det gjelder dagens preken tar den utgangspunkt i det som i er satt opp som fortellingstekst for denne 13. søndag i treenighets-tiden; evangelisten Lukas, kapittel 18, vers 18 til 30, i Jesu navn:

«Et medlem av Rådet kom og spurte (Jesus): «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Du kjenner budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal hedre din far og din mor.»
Han svarte: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Da Jesus hørte det, sa han til ham: «Én ting mangler du ennå: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik.
Da Jesus så [hvor bedrøvet han ble], sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.»
«Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. (Jesus) svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.»
Da sa Peter: «Hva med oss? Vi har forlatt alt vårt og fulgt deg.» (Jesus) sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller kone eller søsken eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, skal få mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.»

Slik lyder Herrens ord!

Vi tenker ofte på denne teksten som fortellingen om «Den rike unge mann». Det finnes en parallell fortelling i Markus-evangeliet, det tiende kapitlet. Trolig handler det om samme mannen.
Han trådte fram på historiens scene én enkelt gang, og den opptredenen gjorde så sterkt at han fremdeles huskes.
Han huskes både fordi han kom til Jesus med det mest fundamentale av alle spørsmål, og han huskes for måten han reagerte på da han fikk svar på det han spurte om: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?

La oss stanse litt ved det spørsmålet.
Det er et spørsmål vi dels har møtt, dels har stilt oss, de aller fleste av oss.
Kanskje var det mer utbredt før?
Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?
Hvordan skal jeg komme til himmelen? Hva skal jeg gjøre for å arve det evige liv?

Vi møter det samme spørsmålet i en annen av fortellingene i Det nye testamente.
Det er i Apostlenes gjerninger, i det 16. kapitlet, om da Paulus og Silas ble satt i fengselet i Filippi. De satt i det dypeste fangehullet, og lenket på en måte som bare kan beskrives som tortur.
Men i den situasjonen satt Paulus og Silas og sang lovsanger!
Så skjedde det noe: Hele bygningen skalv, og alle celledørene sprang opp.
Fangevokteren ble livredd og ville drepe seg. Han var ansvarlig for fangene med sitt eget liv, og kom de seg unna, var han dødsdømt. Raskere og tryggere da å ta livet av seg selv.
Men Paulus ropte at han ikke skulle gjøre seg noe: Vi er her alle sammen.
Og da dét gikk opp for fangevokteren, tvang spørsmålet seg fram. Vi leser fra vers 29: «Fangevokteren ba om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.» Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans hus.»

Også Jesus møtte dette spørsmålet flere ganger.
Ikke alltid ble det kledd i ord, men det var der: Hos en Sakkeus, der han satt i morbærtreet og ønsket å se Jesus. Bare se ham; han våget ikke å snakke med ham.
Vi møter hos en Nikodemus, som kom til ham om natten.
Kanskje også hos en Pilatus, der han satt på dommersetet.
«Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?”

I dagens tekst ser vi at Jesus svarte ham i to omganger, og på to plan.
Først svarte han på det religiøse planet: «Du kjenner budene...».
Jo, han kjente budene.
Til sin store frustrasjon og fortvilelse kjente han budene.
Men frustrasjonen og fortvilelsen gikk ikke på at budene stilte for store krav, og at han ikke holdt mal overfor dem.
Snarere var det omvendt.
Det var budene som ikke holdt mål!
De klarte ikke å møte den åndelige lengsel han bar på.
Han holdt budene, men det å følge dem, førte ham ikke til fred med Gud, eller til fred med seg selv.
- Mester! Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung! utbrøt han.

Dette var verken skryt eller bløff, men oppriktighet og sannferdighet.
Dersom det å bli frelst var et spørsmål om å følge budene, ville få ha så god grunn til å være sikre på sin salighet som denne mannen.
Hadde han levd i vår egen tid, ville han vært et funn for enhver menighetsleder, det perfekte menighetsmedlem, den perfekte frelsessoldat.
Fullt opptatt med aktiviteter.
Og ære være alle og enhver som går inn i aktiviteter og oppgaver.
Men aktiviteter i seg selv er ikke nok til å skape fred med Gud.
Og derfor er det en viss desperasjon i svaret han ga Jesus: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung!»

I Markus-versjonen av denne fortellingen, står det en litt underlig tilføyelse: Jesus så på ham, og fikk ham kjær.
Hvordan skal det setningen forstås?
Vi har flere beretninger i evangeliene om Jesu møter med mennesker.
Som da Jesus møtte tolleren, apostelen og evangelisten Matteus.
Den fortellingen får vi i tre forskjellige versjoner.
I Luk 5, 27-28 leser vi: «Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som satt på tollboden. Han het Levi. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham».

I Matteus evangelium leser vi i 9,9: «Derfra gikk Jesus videre og fikk se en mann som satt på tollboden; han het Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham».

I Markus-evangeliet leser vi i 2, 14: «Da (Jesus) gikk videre, fikk han se Levi, sønn av Alfeus, sitte på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham».

Tre versjoner. Hvem er dem er den riktigste?
At Jesus så «en toller»?
At Jesus så «en mann»?
Eller at han så – Levi?
Ikke bare en toller, ikke bare en mann, men et menneske; et menneske med et navn.
Han så Levi!

Slik også her.
Jesus så på ham og fikk ham kjær.
Han så mannen.
Han så mennesket. Han så hva som bodde og kjempet bakenfor det fromme livet.
Han så lengselen.

Derfor svarte Jesus ham på et annet plan også: Han svarte ham på det personlige planet: - Det er en ting som mangler deg, sa Jesus. - Du må skille deg med det som star mellom deg og det du lengter etter: Din egen rikdom.

Denne historien er blitt brukt som «bevis» for at fattigdomsidealet er det ideelle for en kristen, at fattigdom er et kristelig aktivum i seg selv.
Det står ingenting i Bibelen om det.
Ikke i denne teksten og ikke i noen andre tekster.
Jesus hadde forlatt de generelle, religiøse argumentene da han sa dette.
De var ikke interessante lenger.
Nå var han opptatt av det personlige.
Derfor sa han: «Én ting mangler du ennå…».

Jesus ønsket ikke å legge enda et lovkrav på menneskene, i tillegg til de mange som Moseloven allerede hadde lagt der.
Han ville ikke legge enda en forventning på menneskenes hjerter og skuldre.

Derfor er det slik at også for oss som lever i dag, nesten 2000 år etter dette møtet og denne samtalen, er det ikke spørsmålet om rikdom eller fattigdom som er interessante, men rett og slett det at Jesus ber oss gi opp det som står mellom oss og Gud.
Det kan være rikdom, men det kan like gjerne være fattigdom.
Det kan være vellykkethet, men det kan like gjerne være mislykkethet.
Uansett hva det er som står mellom den enkelte og det å ha fred med Gud: kommer man til Jesus med det, og overlater det til ham, får man del i en skatt i himmelen.
La Jesus få førsteplassen!
Det er kanskje den korteste og mest konsentrerte versjonen vi kan gi av Jesu svar.

Vi hørte et fint og sterkt vitnesbyrd om dette sist søndag, når David vitnet om å hvile i Gud, selv med en alvorlig kreftdiagnose.

Hvordan reagerte så mannen i vår tekst på Jesu utfordring?
Det står at han gikk bedrøvet bort.
Han var rik og han var sosialt vellykket.
Dessuten var han from.
Men skatten i himmelen var ikke en del av rikdommen hans.
Han gikk bedrøvet bort.

Så langt fortellingen.
Men fortellingen er ikke hele teksten.
Teksten har en epilog.
Jesus blir stående igjen, sammen med de som har vært vitner til denne samtalen.
Men han blir ikke stående taus.
Han sier noe, og det hans sier, forteller noe om den smerte han føler på, om den opprørthet som er inni ham.
«Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike,» sier han.

Men var vi ikke nettopp blitt enige om at frelsen ikke er et spørsmål om rikdom eller fattigdom?
Jo, vi var enige om det, og Jesus mener også det.
«Barn, hvor vanskelig det er for dem som stoler på rikdom, å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike,» presiserer han etter å ha sett disiplenes forskrekkede reaksjon.
Den gjorde dem visst ikke mindre forskrekket.
«Hvem kan da bli frelst?» spurte de.
«For mennesket er det umulig, men alt er mulig for Gud,» svarte Jesus.

Der er vi ved kjernen i teksten.
Der er vi ved kjernen i evangeliet.
Frelse er ikke noe vi gjør oss fortjent til.
Frelse er ikke noe vi kan anstrenge oss fram til, verken med våre gaver eller våre religiøse øvelser.
Frelsen er Guds handling med oss og det er Guds handling rettet mot oss.
Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?
Fangevokteren i Filippi fikk svaret: Tro på Herren Jesus Kristus – da skal du bli frelst.

Lenger kommer vi ikke i formiddag.
Lenger kommer vi ikke i vår levetid.
Lenger kommer vi ikke i evigheten.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen