«Betesda er åpen»
.
Tekstbetraktning for femte søndag i åpenbaringstiden, 2. februar, 2025
«Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde. Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk» (Joh 5, 1-15).
Jeg tror det var melodien, mer enn teksten, som «traff» meg første gang jeg hørte sangen «Betesda er åpen», som er en sang om fortellingen i vår tekst.
Fortellingen er kjent, ikke minst fra søndagsskolen. Da jeg var i Jerusalem i 2001, var vi også ved det stedet der denne dammen må ha ligget; det er bare ett sted som kan være aktuelt ut fra det teksten sier om fem bueganger.
Men jeg synes denne bibelteksten er problematisk.
Det poenget man gjerne bruker når man preker over den, er at Jesus ikke gjør seg avhengig av vaner og ytre omstendigheter, men handler direkte.
Men handler den om det? Hva med alle de andre som lå ved Betesda-dammen den samme dagen?
Det er nesten sånn at jeg liker sangen bedre enn bibelfortellingen.
Slik jeg leser denne teksten, er det en fortelling om en frelser som ser den enkelte.
Den innfallsvinkelen velger jeg å holde fast ved.
I samtalen mellom Jesus og mannen kan det virke som om mannen hadde resignert.
Nå hadde han ligget der i 38 år, og hver gang vannet var blitt opprørt, var han blitt skuffet.
Noen andre hadde kommet foran ham hver eneste gang. Men Jesus så denne mannen. Han så ønsket hans, lengselen hans; ja, drømmen hans om å bli frisk.
Han så den ene, han så den enkelte – og han grep inn.
Betyr det at Jesus ikke så alle de andre som lå langs Betesda-dammen og ventet?
Å, jo, han så dem, men han så dem som enkeltpersoner.
I Lukas 4 sier Jesus: «Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange med hudsykdom i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman» (vers 25-27).
Jesus ser oss ikke som gruppe, men som enkeltmennesker.
Slik får Betesda-fortellingen mening.
Slik blir den et evangelium.
Publisert som «Søndagspreken» på www.kpk.no .
«Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde. Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk» (Joh 5, 1-15).
Jeg tror det var melodien, mer enn teksten, som «traff» meg første gang jeg hørte sangen «Betesda er åpen», som er en sang om fortellingen i vår tekst.
Fortellingen er kjent, ikke minst fra søndagsskolen. Da jeg var i Jerusalem i 2001, var vi også ved det stedet der denne dammen må ha ligget; det er bare ett sted som kan være aktuelt ut fra det teksten sier om fem bueganger.
Men jeg synes denne bibelteksten er problematisk.
Det poenget man gjerne bruker når man preker over den, er at Jesus ikke gjør seg avhengig av vaner og ytre omstendigheter, men handler direkte.
Men handler den om det? Hva med alle de andre som lå ved Betesda-dammen den samme dagen?
Det er nesten sånn at jeg liker sangen bedre enn bibelfortellingen.
Slik jeg leser denne teksten, er det en fortelling om en frelser som ser den enkelte.
Den innfallsvinkelen velger jeg å holde fast ved.
I samtalen mellom Jesus og mannen kan det virke som om mannen hadde resignert.
Nå hadde han ligget der i 38 år, og hver gang vannet var blitt opprørt, var han blitt skuffet.
Noen andre hadde kommet foran ham hver eneste gang. Men Jesus så denne mannen. Han så ønsket hans, lengselen hans; ja, drømmen hans om å bli frisk.
Han så den ene, han så den enkelte – og han grep inn.
Betyr det at Jesus ikke så alle de andre som lå langs Betesda-dammen og ventet?
Å, jo, han så dem, men han så dem som enkeltpersoner.
I Lukas 4 sier Jesus: «Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange med hudsykdom i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman» (vers 25-27).
Jesus ser oss ikke som gruppe, men som enkeltmennesker.
Slik får Betesda-fortellingen mening.
Slik blir den et evangelium.
Publisert som «Søndagspreken» på www.kpk.no .
Kommentarer
Legg inn en kommentar