Bygge på sand eller fjell?
Tekstbetraktning for 5. søndag i treenighetstiden, 23. juni 2024
«Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»
Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde (Matt 7, 21 - 29).
For mer enn 55 år siden fikk jeg mitt første ansvar i en menighet, som klasseleder i søndagsskolen.
En av sangene fra den tida var den om de to mennene som bygde hvert sitt hus.
Den kloke mannen bygde på fjell, han som ikke var fullt så klok, bygde på sand.
Dramatikken var den samme i begge versene, at regnet strømmet ned og vannet det steg opp.
Og vi vet hvordan det gikk med de to husene: Det ene falt, det andre ble stående.
Fjellet betraktes gjerne som det mest solide man kan tenke seg.
I språket snakker vi om at ting er «hugget i stein», eller kanskje de ikke er det.
Man snakker om å bygge på steingrunn; det er regnet som trygt og sikkert.
Bjørn Eidsvåg uttrykker det slik i en av sine sanger: «Du løftet meg opp fra fordervelsens grav og satte mine føtter på fjell».
Det er kanskje en av de beste sangene han har laget.
Da Eidsvollsforsamlingen skiltes i mai 1814, var det med ordene: «Enige og tro til Dovre faller!»
For mange år siden fikk jeg et russekort der det sto: «Det er bedre å stå ustøtt på sikker grunn, enn å stå støtt på usikker grunn».
Det er et visdomsord, inspirert av Jesu liknelse om husbygging.
Denne samme erkjennelsen dukker opp i mange sammenhenger.
Blaise Pascal, som levde på 1600-tallet, sa det slik: «Jeg vil heller tro og ta feil, enn ikke å tro, og så ta feil».
Den stødige grunnen er tryggere enn påståeligheten.
I en stormfull periode satte Martin Luther seg ned og skrev: «Ein feste Burg ist unser Gott» – Vår Gud, han er så fast en borg.
Han var inspirert av Salme 46: «Jakobs Gud er vår faste borg» (vers 8).
Den faste borgen – det solide byggverket – den urokkelige fjellgrunnen.
Det er alle disse bildene Jesus rullet opp for tilhørerne for to tusen år siden, og som han ruller opp for oss fremdeles.
Også for søndagsskolebarna som synger om den kloke mann!
Publisert som «Søndagspreken» på KPK
«Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»
Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde (Matt 7, 21 - 29).
For mer enn 55 år siden fikk jeg mitt første ansvar i en menighet, som klasseleder i søndagsskolen.
En av sangene fra den tida var den om de to mennene som bygde hvert sitt hus.
Den kloke mannen bygde på fjell, han som ikke var fullt så klok, bygde på sand.
Dramatikken var den samme i begge versene, at regnet strømmet ned og vannet det steg opp.
Og vi vet hvordan det gikk med de to husene: Det ene falt, det andre ble stående.
Fjellet betraktes gjerne som det mest solide man kan tenke seg.
I språket snakker vi om at ting er «hugget i stein», eller kanskje de ikke er det.
Man snakker om å bygge på steingrunn; det er regnet som trygt og sikkert.
Bjørn Eidsvåg uttrykker det slik i en av sine sanger: «Du løftet meg opp fra fordervelsens grav og satte mine føtter på fjell».
Det er kanskje en av de beste sangene han har laget.
Da Eidsvollsforsamlingen skiltes i mai 1814, var det med ordene: «Enige og tro til Dovre faller!»
For mange år siden fikk jeg et russekort der det sto: «Det er bedre å stå ustøtt på sikker grunn, enn å stå støtt på usikker grunn».
Det er et visdomsord, inspirert av Jesu liknelse om husbygging.
Denne samme erkjennelsen dukker opp i mange sammenhenger.
Blaise Pascal, som levde på 1600-tallet, sa det slik: «Jeg vil heller tro og ta feil, enn ikke å tro, og så ta feil».
Den stødige grunnen er tryggere enn påståeligheten.
I en stormfull periode satte Martin Luther seg ned og skrev: «Ein feste Burg ist unser Gott» – Vår Gud, han er så fast en borg.
Han var inspirert av Salme 46: «Jakobs Gud er vår faste borg» (vers 8).
Den faste borgen – det solide byggverket – den urokkelige fjellgrunnen.
Det er alle disse bildene Jesus rullet opp for tilhørerne for to tusen år siden, og som han ruller opp for oss fremdeles.
Også for søndagsskolebarna som synger om den kloke mann!
Publisert som «Søndagspreken» på KPK
Kommentarer
Legg inn en kommentar