Evangeliets kontraster

Tekstbetraktning for søndag før pinse, 12. mai, 2024

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud» (Joh 3, 16 - 21).


Prekenteksten for søndag før pinse er en tekst med mange kontraster.
Jesus nærmest ramser dem opp: Fortapelse kontra evig liv. Dom kontra frelse. Lys kontra mørke. Det onde kontra sannheten.
Teksten begynner med det kanskje mest kjente av alle bibelvers: «Den lille bibel».
Det er så velkjent at vi lett kan tenke på det som en konklusjon.
Her er det et utgangspunkt.
Da jeg første gang leste i Bibelordboka for snart 60 år siden, hadde den noen sider der Johannes 3,16 var sitert på en lang rekke språk, fra gresk og latin til moderne språk som snakkes i dag. Selv islandsk, som jeg senere i livet måtte snakke hver eneste dag.
For mange rommer de 30 ordene i «Den lille bibel» kjernen både i deres tro og deres teologi.
Verset oppsummerer hva kristendom er.
Men akkurat som «Den lille bibel» er en del av en større tekst, som de seks versene som er dagens prekentekst, er også de en del av en lengre tekst: Samtalen mellom Jesus og den skriftlærde Nikodemus.
Det er mange som oppfatter dom og fordømmelse som kjernen i kristendommen.
Ikke noe kan være mer feil.
Kjernen i kristendommen er frelse og aksept.
Jesus kom ikke for å dømme noen, men for å frelse.
Ikke for å fordømme, men for å gi nytt liv.
Ikke for å gjøre folks liv mørkt og dystert, men for å føre dem inn i lys, varme og glede.
Samtidig tar Jesus på alvor at mørket kan være mer bekvemt enn lyset.
Lyset kan noen ganger være smertefullt.
Det er alltid avslørende.
Mørket kan være ubehagelig, men det er alltid tilslørende.

Nikodemus glemte ikke denne samtalen med Jesus.
I Johannes 7 kan vi lese at han tok Jesus i forsvar overfor de andre skriftlærde, og da Jesus var død, var det han som sørget for salven som likklærne ble satt inn med.
Kanskje møtte han Jesus også etter oppstandelsen?
Løftet om frelse gjaldt jo for ham også.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

«Jeg tror jeg skjønner korset»

«Betesda er åpen»