Jesu jubel - og vår!
Tekstbetraktning for treenighetssøndagen 26. mai 2024
«I samme stund jublet (Jesus) i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det» (Luk 10, 21 - 24).
Med denne søndagen begynner treenighetstiden i kirkeåret.
Prekenteksten vår åpner med å fortelle at Jesus «jublet (…) i Den hellige ånd».
Det er eneste gang vi leser i evangeliet om en slik reaksjon fra Jesu side.
Men med dette verset plasseres vi midt i treenighetens kraftfelt.
Jesus, Guds sønn, jubler i Den hellige ånd og priser Far i himmelen!
Treenigheten er et sentralt begrep i den kristne troslæren.
Verden over finner vi kirker som har fått navn fra treenigheten.
I Norge er det to slike: En i Oslo og en i Arendal.
I alle kristne trosbekjennelser sier man at kirken tror på tre personer i guddommen: Far, sønn og Helligånd.
«Ett i vesen, like i makt og ære» er formuleringen som brukes i det kirkesamfunnet jeg tilhører.
Man kan fort komme til å snuble litt dersom man skal «forklare» treenigheten.
Slik jeg forstår Jesus, er dette noe som er skjult for «vise og forstandige» (les: fariseerne og de skriftlærde), men åpenbart for «umyndige små» (les: disiplene).
Det er mange bibeltekster om den visdom som de «umyndige» og «små» eier: «Herrens vitnesbyrd står fast, det gir den uvitende visdom» (Salme 19,8).
Eller når Paulus presiserer at det ikke er «mange vise etter menneskelige mål» som får kallet (1 Kor 1, 26).
Det er ikke vår klokskap som frelser oss, men den enkle troen på Jesus som frelser.
Det går godt an, både for mennesker og strukturer, å gjøre veien inn i Guds rike for komplisert og vanskelig.
Men den kan aldri bli for enkel.
Det første bibelverset jeg lærte utenat, var dette: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
På dette verset har min kristne tro hvilt fjellstøtt i mer enn 50 år.
Hadde jeg ikke lært flere vers enn dette, kunne jeg likevel jublet i Den hellige ånd, sammen med Jesus, over at mitt navn er innskrevet i himmelen.
Publisert som «Søndagspreken» på KPK
«I samme stund jublet (Jesus) i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det» (Luk 10, 21 - 24).
Med denne søndagen begynner treenighetstiden i kirkeåret.
Prekenteksten vår åpner med å fortelle at Jesus «jublet (…) i Den hellige ånd».
Det er eneste gang vi leser i evangeliet om en slik reaksjon fra Jesu side.
Men med dette verset plasseres vi midt i treenighetens kraftfelt.
Jesus, Guds sønn, jubler i Den hellige ånd og priser Far i himmelen!
Treenigheten er et sentralt begrep i den kristne troslæren.
Verden over finner vi kirker som har fått navn fra treenigheten.
I Norge er det to slike: En i Oslo og en i Arendal.
I alle kristne trosbekjennelser sier man at kirken tror på tre personer i guddommen: Far, sønn og Helligånd.
«Ett i vesen, like i makt og ære» er formuleringen som brukes i det kirkesamfunnet jeg tilhører.
Man kan fort komme til å snuble litt dersom man skal «forklare» treenigheten.
Slik jeg forstår Jesus, er dette noe som er skjult for «vise og forstandige» (les: fariseerne og de skriftlærde), men åpenbart for «umyndige små» (les: disiplene).
Det er mange bibeltekster om den visdom som de «umyndige» og «små» eier: «Herrens vitnesbyrd står fast, det gir den uvitende visdom» (Salme 19,8).
Eller når Paulus presiserer at det ikke er «mange vise etter menneskelige mål» som får kallet (1 Kor 1, 26).
Det er ikke vår klokskap som frelser oss, men den enkle troen på Jesus som frelser.
Det går godt an, både for mennesker og strukturer, å gjøre veien inn i Guds rike for komplisert og vanskelig.
Men den kan aldri bli for enkel.
Det første bibelverset jeg lærte utenat, var dette: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
På dette verset har min kristne tro hvilt fjellstøtt i mer enn 50 år.
Hadde jeg ikke lært flere vers enn dette, kunne jeg likevel jublet i Den hellige ånd, sammen med Jesus, over at mitt navn er innskrevet i himmelen.
Publisert som «Søndagspreken» på KPK
Kommentarer
Legg inn en kommentar