Redde, men glade
Prekentekst: Matt 28, 1-10
«Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde.
Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: «Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.» – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg».
Slik lyder Herrens ord!
Hva skjedde egentlig den første påskemorgen?
De fire evangelistene forteller om det på hver sin måte.
Fire evangelister, men ikke fire fortellinger.
Slik er det alltid blir når fire kilder skal fortelle om den samme hendelsen.
Her er det Matteus sin versjon vi får.
Han er den eneste som forteller om vaktpostene.
De var øyenvitner til det som skjedde, og de ble livredde.
Kvinnene kom omtrent samtidig, og det var dem engelen henvendte seg til.
Det var de som fikk de beroligende ordene; det var de som fikk beskjed om det som hadde skjedd.
Det er en som har sagt at «det buldrer av det 24. kapittel hos Matteus».
Men det er ikke bare bulder.
Det er også sang, ja lovsang: «Å, salige stund uten like», «Jesus lever, graven brast», «Dine hender fulle av blomster».
Om kvinnenes reaksjon leser vi at de ble «redde, men jublende glade»!
Og de la i vei for å fortelle disiplene det de hadde hørt.
Da er Jesus som møter dem, kommer dem i møte der i hagen. Den ene av de tre hagene som kristentroen ofte knytter an til: Edens hage; Getsemane hage og Oppstandelsens hage. Uskyldens hage – kampens hage – seierens hage.
Og det er i Seierens hage Jesus møter de som tror på ham.
Kvinnene kom til hagen fordi de ville «se til graven».
Jesu grav er den ene.
Den ene er Johan Halmrasts grav på Østre Gravlund i Oslo.
Jeg har vært der noen ganger.
Der står navnet hans, fødselsdato og dødsdato.
Og et vers:
«Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord.
Tenk, jeg! Som er ringest blant ringe!
Den minste han kjenner på jord!»
Kvinnene i teksten regnet med å komme til en lukket og forseglet grav.
Så viste det seg at de kom til en åpen og tom grav.
De gikk fra den, «redde, men jublende glade».
Så fikk de den levende møte!
Velsignet påske!
Publisert som «Søndagspreken» på KPK
Kommentarer
Legg inn en kommentar