Peter mente det godt

Søndagspreken for første søndag i fastetiden, 18. februar, 2024

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil» (Matt 16, 21 - 23).


Tekstene i fastetiden handler om at Jesus forbereder disiplene på det som skal skje i påsken.
Disiplenes reaksjon er den samme hver gang: De forstår ikke hva Jesus mener og blir bedrøvet.
I vår tekst går Peter lenger: Han motsier Jesus, ja, irettesetter ham.
Jesu reaksjon er sterk: «Vik bak meg, Satan», sier han.

Dette er ikke bare et utbrudd fra Jesu side, en utblåsning av angst eller aggresjon. I beretningen om da Jesus ble fristet i ørkenen av djevelen, bruker han omtrent de samme ordene: «Bort fra meg, Satan» (se Lukas 4).
Det handlet om fristelser.
I ørkenen forsøkte djevelen å gi inntrykk av at skaperverket er hans og at han har krav på å bli tilbedt.
Ingen av delene stemmer.

Den gode Peter mente det nok godt, men han gikk inn på et område der han ikke hadde noe å gjøre.
Det var Jesus som var læreren og lederen i denne flokken. Likevel tok Peter Jesus til side: «Hør nå her: Her tar du altså feil.»
Det var en fristelse til å gi opp, til å trekke seg unna det Jesus visste lå der og ventet.

Jesus visste hvor denne tilsynelatende omsorgen kom fra.
Han hadde hørt noe liknende før.
Han visste at dette var enda et forsøk på å få Jesus til å vike unna for det som måtte skje om Guds plan skulle bli oppfylt.

Hadde Jesus noe valg?
Svaret er både ja og nei.
Han kunne trukket seg unna de smertene og den lidelsen som lå foran ham.
Men da hadde han også trukket seg unna oppgaven som ventet ham – det å være verdens frelser.

Apostelen Jakob skriver i sitt brev at ingen har møtt en fristelse de ikke kan stå imot.
Når den troende fristes, har Jakob ett råd: «Stå den onde imot, så skal han fly fra dere» (4,7).
Det er et språk fristeren forstår.
Det var språket Jesus brukte da han ble fristet i ørkenen, og det var det han brukte da han ble fristet gjennom Peters velmente råd. Han sto imot.
Det kan vi også gjøre.

Publisert på KPK

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

«Jeg tror jeg skjønner korset»

«Betesda er åpen»

Evangeliets kontraster