Når syndere møtes
Prekentekst: Luk 7, 36 – 50
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Det var to verdener som møttes denne dagen.
Den vellyktes verden og den mislyktes.
Aksen i møtet var Jesus fra Nasaret, som Simon hadde invitert hjem til seg.
Jesus var gjest hos den vellykte, men følte han seg velkommen?
I samtalens løp gjorde han verten oppmerksom på at ingen av de vanlige høflighetsskikkene var blitt ivaretatt.
Det var nesten som Simon hadde misbrukt gjesteinstitusjonen overfor Jesus.
I stedet for å hedre ham, hadde han ydmyket ham.
Hun som neppe var innbudt ble en kontrast til verten.
Som den mislykte ble hun en kontrast til den vellykte.
Som den lastefulle ble hun en kontrast til den plettfrie.
Hennes omsorg ble en kontrast til vertens uoppmerksomhet.
Jesus nær sagt gned det inn når han minte om hva verten burde ha sørget for, men som denne ubudne gjesten utførte.
«En kvinne som levde et syndefullt liv.»
Noen har tenkt at hun var en prostituert, andre at hun «bare» var en livet hadde tuklet seg til for. Hun var tydeligvis kjent i byen, så man skal kanskje ikke gjøre seg altfor prektig over at Simon undret seg, eller at han irriterte seg, for den del.
Den vellykte og den mislykte.
Den prektige mot taperen.
Han som forårsaker at de befinner seg i samme rom, at de nærmest blir stående ansikt til ansikt, fortalte en liknelse som gjaldt dem begge to.
«Hvem vil sette størst pris på den som ettergir skyld: Den som blir ettergitt 50 denarer, eller den som blir ettergitt 500?»
Simon var kjent med lignelsenes pedagogikk, og visste svaret: - Den han ettergav mest, svarte han.
-Den som blir lite tilgitt, elsker lite, sa Jesus.
Merket Simon brodden i de ordene?
Ante han at de gjaldt ham?
Den som ikke forstår at han trenger nåde og tilgivelse, er heller ikke i stand til å ta imot det.
Det var kanskje den største kontrasten i møtet mellom syndere i Simons hus denne dagen.
Publisert via Kristelig Pressekontor
Kommentarer
Legg inn en kommentar