Veien til målet
Tekstbetraktning for fjerde søndag i påsketiden
«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld» (Joh 14, 1-11).
Bildet over tekstbetraktningen denne uka er det mange som kjenner igjen.
Det viser huset til Louise Thorsdal som bodde på His. Teksten på veggen sto der i mange år: «Vil du til himmelen? Gå da veien som fører dit!»
Jesu ord om at han er «veien, sannheten og livet» er av de mest kjente og oftest siterte bibelvers.
Det er en av de mest kjente selvpresentasjoner Jesus gir i evangeliene i det hele tatt.
Det finnes flere slike «jeg er»-tekster der Jesus beskriver seg selv.
«Jeg er den gode hyrde», er ett, kjent eksempel.
«Jeg er det sanne vintre», er et annet.
Men ingen av dem er så godt kjent og virker så sterkt på den som leser det, enn dette om «veien, sannheten og livet».
Prekenteksten denne søndagen er en del av Jesu avskjedstale til disiplene.
Getsemane, forhøret, torturen, korset og døden er bare timer unna. Dette vet Jesus, men disiplene vet det ikke. Jesus ønsker å bruke disse timene til en slags repetisjon med disiplene, en siste oppsummering der han vil forsikre seg om at det han har undervist dem om, at det sitter.
Fikk han denne forsikringen?
Neppe fullt ut. Både Tomas og Filip kom med spørsmål som tydet på det motsatte.
«Vi vet ikke hvor du går hen», sa Tomas.
«Vis oss Faderen, så er det nok for oss», sa Filip.
Tålmodig forsøker Jesus å forklare sammenhengen enda en gang: Han og Faderen er ett.
Når disiplene har sett Jesus i virksomhet, så har de sett Faderen i virksomhet.
Når de har hørt Jesus tale, har de også hørt Faderen tale.
De færreste av oss vil kunne si at forstår fullt ut hva dette betyr.
Vi er ikke i stand til å fatte bredden, dybden og lengden i Jesu omtale av seg selv som «veien, sannheten og livet».
Det blir så voldsomt at vi like gjerne kan gi opp å skulle fatte det.
I stedet kan vi tro det.
I stedet kan vi la det være utgangspunktet for det vi bygger vårt liv på.
Personen Jesus fra Nasaret og alt det han står for – det er den beste veien, det er den virkelige sannheten og det er det evige livet.
Den veien fører til himmelen.
Er det dit du vil, er det veien du må gå.
Denne tekstbetraktningen er skrevet av Nils-Petter Enstad
Du som veien er og livet
Du som veien er og livet,
deg vi har vårt håndslag givet,
deg det er på hvem vi tror.
Mellom alle verdens røster
bare din er den som trøster,
led oss i ditt hyrdespor!
Hjelp oss på de trange stier,
støtt oss i de bratte lier,
sval oss under dagens brann!
Vokt oss på de glatte stene,
trøst oss, skal vi gå alene,
du som allting vil og kan!
Gi at deg vi følger efter,
styrk de små, de svake krefter,
bøy vår vilje, smelt vår tross!
La ditt navn i hjertet brennes,
så ved deg vi her må kjennes,
og du hist må kjenne oss!
Tekst: Christian Richardt – Tone: Ludvig Mathias Lindeman
Nr. 92 i Frelsesarmeens sangbok
Kommentarer
Legg inn en kommentar