Sorg og glede – liv og død

Tekstbetraktning for andre søndag i advent, 5. desember 2021

«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere. På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen» (Joh 16, 21-24)

«Sorg og glede» er et ordpar denne teksten innbyr til; «liv og død» er et annet.
Jesus tar utgangspunkt i den mest grunnleggende av alle menneskelige situasjoner, nemlig fødsel. «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet», sier han.
Slik er det i dag, og slik var det enda mer på Jesu tid.
En fødsel i dag kan være smertefull; helt fram til vår egen tid kunne den også være livsfarlig, og er det i mange land ennå.
Kombinasjonen smerte og fødsel er like gammel som menneskeslekten selv. Det ser vi allerede i utfortellingen, i 1 Mos 3.
Som mann har jeg ingen personlig erfaring med denne smerten. Bare med spenningen, forventningen og glede når fødselen er over, barnet er velskapt og det første skriket har fått lyde.
Også dette satte Jesus ord på: «Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden».

Vår tekst er hentet fra den delen av Johannes-evangeliet som kalles «Jesu avskjedstale til disiplene».
I en avskjedstale er det alltid et element av sorg.
Man går mot et oppbrudd og en adskillelse, enten denne er midlertidig eller permanent.
Jesus er den som skal forlate disiplene; disiplene er de som skal bli igjen. Likevel er Jesus den som trøster.
Han vet hva som venter, også bortenfor døden og graven.
Han skal stå opp fra de døde.
Han skal seire over døden.
Sorg skal bli til glede.
Død skal bli til nytt liv.
Andre søndag i advent blir også kalt «forventningens søndag» i adventtida.
En forventning om lyset som skal komme.
En forventning om at Guds løfter skal bli oppfylt i Jesus Kristus.
En forventning om et barn som skal bli født. Det er for å minne hverandre på dette at vi tenner lys i adventstida.
Glede og sorg, liv og død, men også lys og mørke.
Dermed er det tre ordpar som hører med i adventstida.

Denne tekstbetraktningen er skrevet av Nils-Petter Enstad


Men kongers konge er han dog
Han har ei gull og jordisk prakt,
Guds ord, det er hans sverd,
han har så blodig, rød en drakt,
og den er mere verd.

Omkved:
Men kongers konge er han dog,
han i mitt hjerte bor.
Hans blod er nok, ja, mer enn nok
for hver og en som tror.


Visst er hans krone ei av gull,
men rettferds spir han bær`.
Hans krone er av torner full,
hans ærestegn det er.

Han nå for alltid opphøyd er
fordi han gav sitt blod.
Min takk og pris jeg gir ham her,
han er min konge god!

Tekst: Johan Ögrim - Melodi: Septimus Winue
Nr. 195 i Frelsesarmeens sangbok

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

«Jeg tror jeg skjønner korset»

«Betesda er åpen»

Evangeliets kontraster