Det sterkeste lyset
«Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg» (Joh 5, 31-36).
Tredje søndag i advent kunne kanskje kalles «Johannes-søndagen».
I alle tre tekstrekkene som brukes i Den norske kirke (og mange andre menigheter) handler prekenteksten om Døperen Johannes.
Så også i denne. «Johannes var en brennende og skinnende lampe», sier Jesus om ham.
Døperens oppgave var å være en forløper - kanskje vi kan kalle ham «varsler»? – om at Messias skulle komme.
Enkelte trodde han faktisk var den lovede Messias, noe Johannes selv avviste. Men som Jesus sier i dagens tekst: «For en tid ville dere glede dere i lyset fra ham».
Johannes kom med et sterkt vitnesbyrd om hva Gud ville si og gi, men Jesus kom med et enda sterkere vitnesbyrd.
I form av større og sterkere ord?
Jo, kanskje. Men enda mer dette: «De gjerningene Far har gitt meg å fullføre».
Og Jesus understreker: «Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg».
Hva slags gjerninger er det snakk om?
Mennesker som ble helbredet.
Døde som sto opp.
Liv som ble forvandlet.
Evangeliet ble forkynt.
Da Johannes satt i fengsel og ventet på døden, kom han i tvil om Jesus virkelig var den lovende Messias.
Han sendte bud til Jesus og ba om svar på dette.
Og Jesu svar var tydelig: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Matt 11, 5).
Disse gjerningene var det som vitnet om at Gud hadde sendt Jesus, og at han var – og er – den Frelseren som skulle komme.
Men de pekte også framover, mot Jesu egen lidelse, død – og oppstandelse.
Evangelisten sier dette om døperen: «Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset» (Joh 1, 7-8).
Det sterkeste lyset er det som ble tent med Jesus.
Denne tekstbetraktningen er skrevet av Nils-Petter Enstad
Lei, milde ljos
Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim,
lei du meg fram!
Eg går i mørke natt, langt frå min heim,
lei du meg fram!
Før du min fot; eg treng ei sjå min veg
så langt og vidt – eitt steg er nok åt meg.
Du veit det vel, eg bad ei alltid so;
lei du meg fram!
Eg ville velja sjølv min veg, men no:
lei du meg fram!
Eg ville leva fritt, var stolt og strid
og stor i mod – å, gløym den dårskaps tid!
Di makt hev signa meg, då veit eg visst:
Du leier enn
i myr og fjell og heid, og så til sist
ein morgon renn,
då til meg smiler engleåsyn blid,
som eg har elska før, men mist ei tid.
Tekst: John Henry Newman – Norsk tekst: Peter Hognestad
Tone: Charles H. Purday
Nr. 396 I Frelsesarmeens sangbok
Kommentarer
Legg inn en kommentar