«Peter fikk på vannet gå…»
Straks etter fikk (Jesus) disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.
Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»
Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret (Matt 14, 22 – 34).
For mer enn 50 år siden begynte jeg som søndagsskolelærer i Templet korps i Oslo. I søndagsskolen var sang en viktig del, for eksempel den der første linje er slik: «Peter fikk på vannet gå/da han så på Jesus».
Rett før det dagens tekst forteller om hadde Jesus mettet mer enn fem tusen mennesker med fem brød og to fisk.
Etter at alle hadde spist, sendte Jesus folket hjem. Så ba han disiplene gå i båten og dra over til den andre siden.
Selv gikk han avsides for å be. Og mens disiplene rodde og Jesus var i fjellet for å be, blåste det opp til storm.
Jeg har vært ved Genesaretsjøen, og jeg har badet i den, og jeg har tatt båt over. Da var det rolig og fint vær, men fremdeles kan det skje brå endringer i været, og det blåser opp.
Og mens det blåste som verst, og disiplene begynte å frykte for livet, ser de en skikkelse komme gående på vannet.
Det var Jesus.
Han ville komme dem til unnsetning.
I første omgang ble de livredde, men da Jesus fikk sagt dem at det var han, ble de beroliget.
Peter fant tilmed ut at han også ville gå på vannet. Og han klarte det – en kort stund.
Som troende mennesker har vi nok vært i situasjoner der det å «gå på vannet» kan beskrive det vi opplevde.
Gud grep inn; Gud velsignet oss; Gud ga oss den frimodigheten vi trengte.
Evangelisten forteller at det var «i den fjerde nattevakt» at Jesus grep inn.
For 100 år siden satt Johan Falkberget på Røros og skrev på det som skulle bli hans mest kjente bok: «Den fjerde nattevakt».
Det er en bok som er gjennomsyret av kristent tankegods.
Tittelen er hentet fra den gamle, romerske måten å dele inn døgnet på.
«Den fjerde nattevakt» var den mørkeste tida på døgnet, mellom klokka 3 og 6 på natta.
Det var da Jesus kom. Det betyr ikke at det bare er da han kommer til oss, men det er da også.
Moren min sa det ofte slik: Når Jesus har lovet å være med alle dager, da gjelder det også alle slags dager.
Ved høylys dag – men også i den fjerde nattevakt.
I stille vær, men også når det stormer.
Tårnhøye bølger
Tårnhøye bølger går langt ifra havn.
Skipet sin skumkrans slår, dukker sin stavn.
Ikke en stjernes bud brenner for meg,
da sier Gud av Gud: Fred, det er jeg!
Løftet på bølgens rygg, tatt i dens favn,
er jeg i stormen trygg, kjenner min havn.
Skjuler enn sorgens gys leden for meg,
skinner dog lys av lys: Fred, det er jeg!
Jesus, du dyre navn, dagen tar av.
Los meg engang i havn, bortenfor hav.
Tal så i dødens stund ordet til meg,
sagt med din egen munn: Fred, det er jeg!
Tekst: John M. Neale - Norsk tekst: Dagfinn Zwilgmeyer
Nr. 461 i Norsk Salmebok (2013)
Kommentarer
Legg inn en kommentar