Jordens salt
«Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen» (Matt 5, 13-16).
«Til den hellige på Krokstadelva», sto det på et brev som kom til et postkontor for mange år siden. De på postkontoret visste med en gang hvem som skulle ha brevet. For i bygda bodde en pensjonert slumsøster. Hun het Lydia Monsen, og som pensjonist drev hun søndagsskole i hjembygda, og hun lærte mange å spille gitar. Hun fikk brevet.
Lydia Monsen var et snilt, vennlig og elskverdig menneske på alle måter. Men var det bare derfor hun ble oppfattet som «den hellige på Krokstadelva»?
Som slumsøster var hun en av de få som ble hedret med Kongens fortjenestemedalje.
Det var ikke fordi hun var så from, men fordi hun gjorde en god jobb som slumsøster. Hun var salt, hun var lys i hverdagen til de menneskene hun arbeidet blant.
Alle Helgens Dag tenker vi ofte på som en dag der vi tenker på de døde.
Men Jesu ord i denne teksten handler ikke om døden.
Den handler om livet. Den handler om å gå rett i livet; være kristen midt i livet; være lys og salt.
Moderne mennesker kan nok ikke forstå den betydningen saltet hadde på Jesu tid, da han brukte dette som et bilde på kirken og de kristne.
Det var ett av de få konserveringsmidlene man kjente – det hindret forråtnelse.
Derfor var det også et verdifullt stoff. Det var rett og slett et betalingsmiddel.
Fra vår egen historie kjenner vi til hvordan Hans Nielsen Hauge fikk slippe midlertidig ut av fengslet for å lære folk å utvinne salt av sjøvann under den engelske blokaden av Danmark-Norge tidlig på 1800-tallet.
Det er et sterkt bilde Jesus bruker her. Og utfordrende! Både for enkeltkristne og menighet er lignelsen nesten ubehagelig nærgående.
Er vi salt i dagens verden?
Som kirke?
Som troende?
Har vi den kraften i oss som motvirker forråtnelse i samfunnet? I kulturen?
Den andre liknelsen i teksten er det nok lettere å bli lyrisk over.
Lys er noe positivt. Spre mørket!
Det er oss, det!
Skinne for menneskene!
Men også lyset bærer i seg noe utfordrende og krevende.
For lyset avslører.
Når sola skinner rett på vinduet, kommer det fram, både støv og fingermerker.
Vi fokuserer ofte på himmelen på Alle Helgens Dag.
Denne teksten handler om livet her nede – om det kall og den utfordring vi har som kirke og som troende mennesker.
Denne tekstbetraktningen er skrevet av Nils-Petter Enstad
Lys i det hjørne hvor du bor
Klikk på lenken
Lys i det hjørne hvor du bor
Kommentarer
Legg inn en kommentar