De ti bud - og særlig ett av dem
Tekstbetraktning for 11. søndag i treenighetstiden, 8. august 2021
«Gud talte alle disse ord: Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri.
Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig. Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg.
Du skal ikke slå i hjel.
Du skal ikke bryte ekteskapet.
Du skal ikke stjele.
Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til» (2 Mos 20, 1-17).
«De ti bud» er en del av barnelærdommen – i hvert fall for de av oss som var barn for en del år siden. Mitt første møte med «de ti bud» som samlet tekst, må ha vært i en kristendomstime på Majorstua skole i Oslo tidlig på 1960-tallet.
Vi lærte noen tommelfinger-regler i den forbindelse: De tre første budene handlet om vårt forhold til Gud, de seks siste om vårt forhold til våre medmennesker.
Om det fjerde budet lærte vi at dette var det eneste budet det var knyttet et løfte.
Samtidig var det en litt komprimert versjon vi pugget. Både når det gjelder det første og det tredje budet var det vi lærte, og som vel har fulgt oss siden, «kortversjoner».
Det første, «Du skal ikke ha andre guder enn meg», og det tredje: «Du skal holde hviledagen hellig».
I disse valgkamptider står ikke minst det tredje bud under press.
I valgkampens hete kan man få inntrykk av at det nærmest er et folkekrav med søndagsåpne butikker. Dette er det ikke dekning for i virkeligheten, men debatten gjør at en av Bibelens eldste tekster viser seg å være hyperaktuell.
Da kong Håkon den gode ville innføre kristne lover i Norge rundt år 940, var det å holde hviledagen hellig ett av forslagene hans. Det vakte sterke reaksjoner. Skulle folk bare gå og slenge en dag i uka?
Det er interessant å se at det er nettopp helligdagsbudet det brukes mest plass på i denne søndagens prekentekst.
Jesus sa om forholdet mellom helligdagen og menneskene at dagen var til for menneskenes skyld, og ikke mennesket for helligdagens skyld. Det leser vi i Markus 2, 23-28, som er en av lesetekstene for denne søndagen.
Det samme kan sies om også de andre budene Herren ga til Moses, og dermed til Israel og til oss alle: Budene er til for menneskets skyld.
Gud ga dem for at menneskene skulle ha det godt, både med seg selv og med hverandre, men også med Gud.
Denne tekstbetraktningen er skrevet av Nils-Petter Enstad
En dag er gitt oss
En dag er gitt oss for å hvile,
en dag er gitt oss for å be.
En dag er gitt oss for å feire
han som kom fra Gud med håp og fred.
Det er søndag og vi skal dele gleden,
samle tankene, vende blikket opp.
Det er søndag og vi skal søke freden,
Hente styrke til ånd og sjel og kropp.
Tekst: Ingebjørg Mikalsen Lyster – Tone: Thor Fjellvang
Nr. 103 i Frelsesarmeens sangbok
«Gud talte alle disse ord: Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri.
Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig. Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg.
Du skal ikke slå i hjel.
Du skal ikke bryte ekteskapet.
Du skal ikke stjele.
Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til» (2 Mos 20, 1-17).
«De ti bud» er en del av barnelærdommen – i hvert fall for de av oss som var barn for en del år siden. Mitt første møte med «de ti bud» som samlet tekst, må ha vært i en kristendomstime på Majorstua skole i Oslo tidlig på 1960-tallet.
Vi lærte noen tommelfinger-regler i den forbindelse: De tre første budene handlet om vårt forhold til Gud, de seks siste om vårt forhold til våre medmennesker.
Om det fjerde budet lærte vi at dette var det eneste budet det var knyttet et løfte.
Samtidig var det en litt komprimert versjon vi pugget. Både når det gjelder det første og det tredje budet var det vi lærte, og som vel har fulgt oss siden, «kortversjoner».
Det første, «Du skal ikke ha andre guder enn meg», og det tredje: «Du skal holde hviledagen hellig».
I disse valgkamptider står ikke minst det tredje bud under press.
I valgkampens hete kan man få inntrykk av at det nærmest er et folkekrav med søndagsåpne butikker. Dette er det ikke dekning for i virkeligheten, men debatten gjør at en av Bibelens eldste tekster viser seg å være hyperaktuell.
Da kong Håkon den gode ville innføre kristne lover i Norge rundt år 940, var det å holde hviledagen hellig ett av forslagene hans. Det vakte sterke reaksjoner. Skulle folk bare gå og slenge en dag i uka?
Det er interessant å se at det er nettopp helligdagsbudet det brukes mest plass på i denne søndagens prekentekst.
Jesus sa om forholdet mellom helligdagen og menneskene at dagen var til for menneskenes skyld, og ikke mennesket for helligdagens skyld. Det leser vi i Markus 2, 23-28, som er en av lesetekstene for denne søndagen.
Det samme kan sies om også de andre budene Herren ga til Moses, og dermed til Israel og til oss alle: Budene er til for menneskets skyld.
Gud ga dem for at menneskene skulle ha det godt, både med seg selv og med hverandre, men også med Gud.
Denne tekstbetraktningen er skrevet av Nils-Petter Enstad
En dag er gitt oss
En dag er gitt oss for å hvile,
en dag er gitt oss for å be.
En dag er gitt oss for å feire
han som kom fra Gud med håp og fred.
Det er søndag og vi skal dele gleden,
samle tankene, vende blikket opp.
Det er søndag og vi skal søke freden,
Hente styrke til ånd og sjel og kropp.
Tekst: Ingebjørg Mikalsen Lyster – Tone: Thor Fjellvang
Nr. 103 i Frelsesarmeens sangbok
Kommentarer
Legg inn en kommentar