«Heller ikke jeg fordømmer deg»
«Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh 8, 2 – 11).
Sangen har «fulgt» meg helt siden jeg hørte den første gang, for mer enn 50 år siden:
«Av tempelskaren som ofret for sin synd
ble en stakkars kvinne hjelpeløst bragt inn...».
Og omkvedet: «Heller ikke jeg fordømmer deg, dyrebare ord…».
Sangen tar utgangspunkt i denne søndagens tekst, en fortelling som gjerne blir referert til som «Kvinnen som var grepet i hor». - Mannen i forholdet hører vi ikke noe om.
Fariseerne og de skriftlærde hadde en grei sak, rent juridisk: Kvinnen var tatt på fersk gjerning. Dommen var klar, en slik kvinne skulle steines, ifølge Moseloven.
Hva ville denne rabbien fra Nasaret si til det?
De bestemte seg for å sette ham på prøve, sier teksten. «I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?»
I utgangspunktet sa ikke Jesus noe som helst. Han bare bøyde seg ned og skrev med en finger i sanden.
Hva skrev han?
Mange har lurt på det - det er den eneste gangen vi leser at Jesus skrev noe som helst.
To ganger skrev han i sanden i stedet for å svare på det fariseerne spurte om.
Først tredje gang svarte han.
Da sa han ikke at de skulle se bort fra Moses. Men han sa noe om hvem som har rett til å fullføre det Moses hadde pålagt: «Den som er ren kan kaste den første sten».
Jesu svar er et dobbelt svar som rommer både tilgivelse og påminnelse.
Tilgivelse for den som har syndet - påminnelse for den som vil straffe.
Kristen tro tilsier at alle mennesker har like stor skyld overfor Gud. Derfor sier Bibelen at vi skal tilgi hverandre, slik vi er blitt tilgitt av Gud.
Dette er det Jesus minner om.
Kristendom handler ikke om hvor onde menneskene er, men om hvor god Gud er.
Hovedbudskapet i Bibelen er ikke menneskenes ondskap, men Guds kjærlighet.
Evangeliet handler ikke først og fremst om syndens herjinger, men om Jesu seier over synden.
Derfor er han den eneste som kan si til synderen: «Heller ikke jeg fordømmer deg».
Denne tekstbetraktningen er skrevet av Nils-Petter Enstad
Heller ikke jeg fordømmer deg
Av tempelskaren som ofret for sin synd
ble en stakkars kvinne hjelpeløs brakt inn.
Skriftlærde samlet seg, spent undret de
hva nasareerens dom ville bli.
Kor:
«Heller ikke jeg fordømmer deg!» Dyrebare ord
fra hans rene lepper, hvilken nåde stor!
Herlige ord av Jesus, syng dem igjen jeg ber:
Heller ikke jeg fordømmer deg, gå og synd ei mer!
Anklagen bar de frem, refset synden grov.
Talte om straffedom, viste til sin lov.
Jesus seg bøyde ned, uten et ord,
og mens hans finger skrev var spenningen stor.
Men enda ropte de: «Hva sier du?
Skal ikke lovens ord kommes i hu?»
Da sa han refsende: «Den som er ren,
syndfri og ulastelig: Kast den første sten!»
Skaren så skamfull stod, vendte seg om.
Gikk fra hans nærhet, dit hvorfra de kom.
Mesteren sendt av Gud, synderes venn,
hun som forkastet var ensom stod igjen!
Da hørtes Jesu røst: «Gikk de sin vei?
Har ingen dømt deg?» «Nei, Mester, nei!»
«Heller ikke jeg fordømmer deg - sjel syk og sår
Gå i fred, benådet vær! Gå og synd ei mer!»
Ukjent forfatter
Kommentarer
Legg inn en kommentar