Peters konfirmasjon
Bibelteksten for denne søndagen kalles iblant for «Peters konfirmasjon».
Det er en betegnelse som henger igjen fra den gang da man ved konfirmasjonen ble stilt tre konkrete spørsmål om tro, som man så måtte svare på.
Denne teksten må forstås i sammenheng med to andre kjente tekster, nemlig om Peters bekjennelse og om Peters fornektelse.
Da Jesus spurte disiplene hvem disiplene mente han var, svarte Peter på vegne av dem alle: «Du er Messias, den levende Guds Sønn».
Men da Jesus var tatt til fange og Peter ble spurt om ikke han hadde vært sammen med ham, nektet han både én og tre ganger for at han kjente Jesus.
Disse to fortellingene er ytterpunktene i beretningen om forholdet mellom Jesus og Peter.
Nettopp derfor er beretningen om Peters konfirmasjon så viktig.
Her får Peter sette ord på det han tenker, mener, føler og tror: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.»
Slik får han også tatt et oppgjør både med den stolte erklæringen og den redde fornektelsen. Det som da står igjen er den ydmyke bekjennelsen: «Du vet at jeg har deg kjær.»
Peter valgte de enkle ordene denne gang – ikke de store.
«Elsker du meg mer enn disse?» spør Jesus.
Peter som hadde sagt at om alle andre sviktet, så skulle han stå fast, nøyde seg med det enkle denne gang: «Du vet at jeg har deg kjær».
Mange av oss vil sikkert kunne kjenne oss igjen i beretningene både om Peters bekjennelse og Peters fornektelse.
Det er lett å være frimodig på en solskinnsdag, og det er lett å miste frimodigheten når natten har senket seg.
Men ingen av disse to beretningene sier det siste ordet om forholdet mellom Jesus og Peter.
Nettopp derfor er beretningen om Peters konfirmasjon så viktig for oss som er kristne i dag.
Bibelteksten:
Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?»
Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.»
Jesus sier til ham: «Fø mine lam!»
Igjen, for annen gang sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?»
«Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,» svarte Peter.
Jesus sier: «Vær hyrde for mine sauer!»
Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?»
Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt; du vet at jeg har deg kjær».
Jesus sier til ham: «Fø mine sauer! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!» (Joh 21, 15-19).
Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?
Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?
Du har jo det evige livet!
Kun du bærer navnet som synderes venn,
kun du har ditt livsblod oss givet.
Hvor fattig, hvor øde og tom var vår jord,
om ikke vi ditt hadde ditt evighetsord
som løfter vår sjel over jorderiks grus
og opp mot de evige høye!
Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen
når sorgene fyller vårt hjerte?
Når ikke det finnens en eneste venn
som makter å lindre vår smerte?
Hvor godt å få fly til din åpnede favn!
Du lindrer hver smerte og mildner hvert savn.
Du byder som fordum ditt: «Ti og vær still!»
Og stormer og bølger deg lyder.
Når livskvelden kommer, og solen går ned,
og evighetsklokkene ringer,
i skyggenes dal og ved dødsflodens bredd,
si, hvem skal vel over meg bringe?
Hvor godt da til Jesus befale min ånd
og barnlig å legge min skjelvende hånd
i hans, som har gått gjennom dødsdalen før
og fjernet dens brodd og dens torner.
Tekst: H.A. Tandberg - Melodi: Klaus Østby
Nr. 613 i Frelsesarmeens sangbok
Kommentarer
Legg inn en kommentar