«Vik bak meg, Satan!»
Jesus hadde akkurat spurt disiplene om hvem de trodde han var.
Jo, de trodde at Jesus var Messias, den levende Guds sønn. Så fortalte han dem at han måtte reise til Jerusalem, og om hva som ventet ham der, fangenskap, tortur og død.
Da ble Peter, forståelig nok, helt fortvilet og utbrøt at dette ikke måtte skje!
Den reaksjonen forstår jeg faktisk godt!
Disiplene hadde gått sammen med Jesus i nesten tre år. De hadde hørt fortellingene, lært om livet i Gud, sett de gode gjerningene og helbredelsesmiraklene. De hadde til og med, og faktisk nå nettopp, konkludert med at Jesus var Messias, og så skulle han helt frivillig vandre så og si rett i armene på fienden, bli tatt til fange og drept!
Nei, det gikk ikke an!
Så vanskelig det måtte være å høre Jesus si: «Vik bak meg, Satan».
Kalte han virkelig Peter for Satan?
Han som bare mente godt med å protestere på det Jesus fortalte? Han ville jo Jesus vel, og han ville ikke miste ham heller. Sagt i aller beste mening.
Kanskje ble Peter både opprørt og beskjemmet over Jesu ord.
Kanskje forsto han etter utbruddet hva som faktisk måtte skje, og så sin egen uforstand.
Gjenkjennelige, brå, ubetenksomme Peter tråkka rett i salaten, han som Jesus rett før hadde beskrevet som Klippen som kirken skulle bygges på.
Det var ikke Peter som var Satan, fristeren.
Det var ordene han sa. Der lå fristelsen for Jesus til å vike unna den tyngste og viktigste oppgaven han hadde fått: Å bære all verdens synd, ofre livet sitt for oss.
Fastetiden som vi er inne i kan gi rom til ettertanke.
Hjelpe oss å skrelle bort noe av det overfladiske og mindre viktige, for å se hva som virkelig betyr noe. Både for hverdagene våre, og for evigheten.
Bibelteksten:
«Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil» (Matt 16, 21 – 23).
Mer hellighet gi meg
Mer hellighet gi meg, mer mildhet, å Gud,
mer sorg over synden, mer frykt for ditt bud!
Mer makt til å tjene, mer styrke i bønn,
mer tålmod i smerter, mer tro på Guds Sønn.
Mer kjærlighet gi meg, mer tillit til deg,
mer framtid i håpet, mer lyst til din vei!
Mer glede, min Frelser, mer fred i ditt blod,
mer sei’r over synden, mer fasthet og mot!
Gi tørst etter Ånden, gi trang til ditt ord,
gi du meg å vandre mer helt i sitt spor,
mer trofast og lydig, mer avdød fra meg,
mer ydmyk og hellig, mer Jesus, lik deg.
Tekst: P.P. Bliss
Nr. 414 i Frelsesarmeens sangbok
Kommentarer
Legg inn en kommentar