Når syndere møtes
Det var som om to verdener møttes hjemme hos fariseeren Simon denne dagen.
Den vellyktes verden og den mislyktes.
Møtet skjedde rundt Jesus fra Nasaret, som Simon hadde invitert hjem til seg.
Jesus var gjest hos den vellykte, men følte han seg velkommen?
«Da jeg kom til ditt hus, gav du meg ikke vann til føttene», sa Jesus til verten sin. «Du gav meg ikke noe velkomstkyss» og «Du salvet ikke mitt hode med olje».
Ingen av de vanlige gestene som en vert hilste en gjest med var blitt ivaretatt.
Simon hadde bedt Jesus som gjest, men i stedet for å hedre ham, hadde han ydmyket ham.
Når kvinnen som levde et syndefullt liv dukket opp, ble hun derfor en kontrast på flere måter.
Som den mislykte ble hun en kontrast til den vellykte.
Som den lastefulle ble hun en kontrast til den plettfrie.
Men hun ble også en kontrast ved at hun gjorde det Simon hadde latt være å gjøre.
«Hun vætte føttene mine med sine tårer og tørket dem med sitt hår», sa Jesus. «Helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp å kysse mine føtter. Hun salvet mine føtter med den fineste salve.»
«En kvinne som levde et syndefullt liv».
I all sin bluferdighet beskriver disse ordene antakelig en kvinne som livnærte seg ved prostitusjon.
Men det kan også hå vært en kvinne på evig jakt etter lykken, etter kjærligheten, etter trofastheten, etter Mannen-I-Mitt-Liv.
Noen har villet ha det til at vi møter denne kvinnen igjen senere i Bibelen, som en av kvinnene ved Jesu grav. De mener hun er identisk med kvinnen som ble stående igjen i hagen og gråte etter at hun hadde funnet graven tom, ute av stand til å tro at Jesus virkelig var oppstått: Maria Magdalena.
Men det er ingenting i Bibelen som tyder på at dette stemmer.
Kvinnen i Simons hus møtte trolig Jesus bare denne ene gangen. Da hun hørte at Jesus var gjest hos Simon, oppsøkte hun ham.
Med seg hadde hun en alabastkrukke med fin salve i. Hvordan hadde hun fått råd til en så kostbar gave?
Det er mange spørsmål man kan stille seg rundt denne kvinneskjebnen.
Så mange at man ikke skal gjøre seg prektig over at Simon undret seg, eller over at han irriterte seg, for den del.
Den vellykte og den mislykte.
Den prektige mot taperen.
Han som forårsaker at de befinner seg i samme rom, at de nærmest blir stående ansikt til ansikt, fortalte en liknelse som gjaldt dem begge to. «Hvem vil sette størst pris på den som ettergir skyld: Den som blir ettergitt 50 denarer, eller den som blir ettergitt 500?»
- Den han ettergav mest, tenker han som skylder minst, ja, som er praktisk talt gjeldfri.
«Den som blir lite tilgitt, elsker lite», sa Jesus.
Merket Simon brodden i de ordene?
Ante han at de gjaldt ham?
Den som ikke forstår at han trenger nåde og tilgivelse, er heller ikke i stand til å ta imot det.
Dette var kanskje den største kontrasten i møtet mellom syndere i Simons hus denne dagen.
Bibelteksten:
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet.
Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.
Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.»
«Si det, mester», svarte han.
Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?»
Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.»
«Du har rett», sa Jesus.
Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»
Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.»
Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?»
Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
(Luk 7,36-50)
Heller ikke jeg fordømmer deg
Av tempelskaren som ofret for sin synd
ble en stakkars kvinne hjelpeløs brakt inn.
Skriftlærde samlet seg, spent undret de
hva nasareerens dom ville bli.
Kor:
«Heller ikke jeg fordømmer deg!» Dyrebare ord
Fra hans rene lepper, hvilken nåde stor!
Herlige ord av Jesus, syng dem igjen jeg ber:
Heller ikke jeg fordømmer deg, gå og synd ei mer!
Anklagen bar de frem, refset synden grov.
Talte om straffedom, viste til sin lov.
Jesus seg bøyde ned, uten et ord,
og mens hans finger skrev var spenningen stor.
Men enda ropte de: «Hva sier du?
Skal ikke lovens ord kommes i hu?»
Da sa han refsende: «Den som er ren,
syndfri og ulastelig: Kast den første sten!»
Skaren så skamfull stod, vendte seg om.
Gikk fra hans nærhet, dit hvorfra de kom.
Mesteren sendt av Gud, synderes venn,
hun som forkastet var ensom stod igjen!
Da hørtes Jesu røst: «Gikk de sin vei?
Har ingen dømt deg?» «Nei, Mester, nei!»
«Heller ikke jeg fordømmer deg - sjel syk og sår
Gå i fred, benådet vær! Gå og synd ei mer!»
Ukjent forfatter
🌹♥️
SvarSlett