Fra fjellet og ned igjen
For mange år siden skrev jeg en liten tekst som var inspirert av denne søndagens budskap. Det kan kanskje kalles et dikt?
«På fjellet».
- Jeg vil være her
på fjellet med deg,
sa jeg til Jesus.
-Jeg har en bedre idé,
svarte han.
-Jeg blir heller med deg
ned i dalen igjen.
Mange kristne har vitnet om det man ofte kaller «en Tabor-opplevelse».
Uttrykket kobles sammen med denne teksten. Tradisjonen har ment at begivenheten i dagens tekst skjedde på fjellet Tabor, som ligger i det nordlige Israel.
Bibelen forteller om flere mennesker som møtte Gud mens de var på fjellet.
Både Moses og profeten Elia hadde slike møter med Herren.
Også om Jesus kan vi lese at han søkte ensomhet og ro når han hadde sine samtaler med Gud. Og da var fjellet et slikt sted.
I prekenteksten for denne søndagen tok Jesus med seg tre av disiplene opp på fjellet.
Det står ikke noe om han hadde fortalt dem hva han ville eller hvorfor de skulle være med.
Mens de var der, skjedde det noe med Jesus.
Og han fikk selskap av flere enn disiplene.
De som viste seg var nettopp Moses og Elia.
Det var en sterk opplevelse, og Peter så gjerne at den skulle vare ved. Derfor ville han bygge tre hytter der på fjellet – en til Jesus, en til Moses og en til Elia.
De av oss som har hatt sterke, åndelige opplevelser – eller bare gode, menneskelige opplevelser – kan kjenne oss igjen i dette: «Å, om det bare kunne vare!» Den fine sommerdagen, den solfylte påskehelga!
Den sterke opplevelsen toppet seg for disiplene da det lød en røst fra himmelen.
Både Moses og Elia hadde hørt røsten fra himmelen.
Det hadde også Jesus og disiplene – faktisk to ganger tidligere.
Men det er bare denne gangen vi leser at disiplene ble grepet av frykt.
En annen som hørte Herrens røst og ble skremt, var profeten Jesaia, da Gud åpenbarte seg for ham i templet.
Det å være sammen med Jesus på fjellet, kan være en sterk og god opplevelse, men samtidig kan det også være en skremmende opplevelse. Og det er ikke der, på fjellet, det være seg med de gode eller skremmende følelsene, vår tjeneste skal utføres.
Derfor går vi tilbake til tjenesten «nede i dalen».
Heller ikke Jesus blir ikke igjen på fjellet etter slike møter.
Han blir heller med oss ned igjen til hverdagen.
Han synes det er en bedre idé.
Bibelteksten:
«Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus.
Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.
På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. Og de spurte ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?» Han svarte: «Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham» (Mark 9, 2 – 13).
Himlens konge vil vi prise
Himlens konge vil vi prise,
knele for hans trone ned.
Nåde ny vil han oss vise
til oppreisning, kraft og fred.
Halleluja, halleluja!
Gud er kommet til oss ned.
Farne ætters ly og verge
var vår Gud av evighet.
Gjennom nød vil han oss berge,
grenseløs i trofasthet.
Halleluja, halleluja!
Evig er hans majestet.
Englers hær i høye himmel,
lovsyng ham, vår Gud og Far.
Sol og måne, stjerners vrimmel,
alt som er og blir og var.
Halleluja, halleluja
toner alle helgners svar.
Tekst: Henry Francis Lyte - Oversettelse: Karl Marthinussen
Nr. 234 i Frelsesarmeens sangbok
Kommentarer
Legg inn en kommentar