Mødre som møtes
«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse» (Luk 1, 39-45).
Det er mange ulike typer fellesskap mennesker imellom.
Det finnes organiserte fellesskap, som menighet, idrettslag, foreninger, og det finnes litt overordnede fellesskap, som yrkesgrupper og politikk.
En type fellesskap som stort sett er forbeholdt kvinner er svangerskapskurs og barselgrupper.
På den tiden da det skjedde som vår tekst forteller om var ikke denne typen fellesskap formalisert på noen som helst måte, men de eksisterte.
Vi leser om to kvinner som møttes.
De var slektninger, selv om de hører til hver sin generasjon og kanskje ikke hadde så mye kontakt til vanlig.
Begge ventet barn, barn som begge var utsett til helt spesielle oppgaver i Guds rike.
Elisabeth skulle bli mor til han som i bibelhistorien er kjent som Døperen Johannes, mens Maria ble mor til «mannen fra Nasaret»; han som milliarder av mennesker verden over tror på og bekjenner som verdens Frelser.
Begge ventet sitt første barn, men Elisabet hadde for lengst passert den alderen da det var naturlig å tenke at hun kunne bli gravid.
Marias graviditet har vært gjenstand for både debatt og undring i hele kirkens historie.
Selv sa hun at hun aldri hadde vært sammen med noe mann, og det er ingen grunn til å tvile på hennes ord der. Engelen som fortalte henne at hun skulle bli mor, sa at det var Guds kraft som skullenutrette dette.
To kvinner i hver sin ende av livssyklusen, men som begge hadde vært gjenstand for noe guddommelig; et mirakel.
To mødre som møttes.
Barna som de bar under hjertet skulle møtes igjen mange år senere.
Hadde de møtt hverandre i oppveksten?
Det er det ingenting som tyder på.
Og likevel kjente de hverandre.
Johannes, som hadde sparket av fryd i Elisabets mage da mødrene møttes, skulle mange år senere peke ut Jesus i en stor folkemengde og si: - Der er Guds lam! Det er han som bærer verdens synd.
Folkefrelsar til oss kom
Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleîs koma må.
Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.
Utan synd han boren er
som all synd for verdi ber.
Han er både Gud og mann,
alle folk han frelsa kann.
Frå Gud Fader kom han her,
heim til Gud hans vegar ber,
ned han fór til helheims land,
upp fór til Guds høgre hand.
Du som er Gud Fader lik,
ver i vanmakt sigerrik!
Med din guddomsvelde kom,
styrk oss i vår armodsdom.
Klårt di krubbe skina kann,
ljoset nytt i natti rann,
naud og natt til ende er,
trui alltid ljoset ser.
Lov og takk, du Herre kjær,
som til verdi komen er!
Fader god og Ande blid,
lov og takk til evig tid!
Tekst: Ambrosius fra Miano - 300-tallet - Nr. 2 i Norsk Salmebok
Norsk tekst: Bernt Støylen (1906) - Dette er den eldste salmeteksten man kjenner som ennå brukes
Kommentarer
Legg inn en kommentar