Jesus som tolvåring I templet

Tekstbetraktning for Kristi åpenbaringsdag, 3. januar 2021

«Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.
Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det.
De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål.
Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte.
Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.»
Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker» (Luk 2, 40-52).

Det står ikke mye i Bibelen om Jesu barndom.
Denne fortellingen er det eneste lille glimtet vi får inn i familiens hverdag, og Jesu oppvekst sammen med familien i Nasaret.
Jesus var en vanlig, og uvanlig, gutt. «Han vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.»
Lukas er den evangelisten som forteller mest detaljert om Jesu fødsel, og om det som skjedde før og etter. Han er den som viser oss mest av hverdagslivet på den tida og som legger vekt på detaljene rundt hendelsene. Vi får et innblikk i hverdagsliv og menneskers gudsforhold, vaner og tanker.
Det var fast hvert år å ta turen til Jerusalem for å feire påske. Mange reiste sammen og feiret påske i Jerusalem.
Vi kjenner vel dette igjen fra vår egen hverdag, oppvekst og dagligliv. Å være sammen, ha felles opplevelser, er positivt og binder sammen, og gir en tilhørighet.
Vi har mista noe av dette de siste månedene.
Mange føler et savn etter å kunne treffes, dele fellesskap og varme. Kunne snakke om de samme opplevelsene og dele de samme gode minnene. Høre til i samme flokken.
Jesu mor tok vare på minnet om en sønn som forsvant.
Deres leiting i flere dager satt igjen som en klump i magen i lang tid, det er jeg sikker på.
Skrekken og angsten for hva som kunne ha skjedd.
Lettelsen over å finne han igjen, eldstesønnen, Gudsbarnet.
For tolvåringen Jesus var det en selvfølge å være i «sin Fars hus». Han hørte til der.
Lille Ole i Børudgjengen spurte i sangen: «Mamma, hvor var jeg før jeg ble født, før jeg kom inn i din mage?»
Og mamma svarte: «Lille Ole, du var i Guds hjerte, og der har du alltid hørt til».
Det er der vi hører til alle sammen. Uansett.

Denne tekstbetraktningen er skrevet av korpsleder Kari Tellefsen.








Lille Ole
Mamma, hvor var jeg før jeg ble født?
Og før jeg kom inn i din mage?
Har jeg vært ingenting, svar om du kan?
Det går vel ikke an?

Lille Ole, du var i Guds hjerte
for der har du alltid vært til.
Og helt fra begynnelsen tenkte han på
ditt gode humør og ditt smil.
Lille Ole, du var i Guds tanker.
Ja, der var du ofte, tror jeg,
og helt til den dagen da du ble født
har han lengtet etter deg.

Jeg klarer ikke helt å forstå
alt dette som du forteller.
Men det er herlig å vite at jeg
var ønsket av Gud og deg.

Lille Ole, du var i Guds hjerte,
for der har du alltid vært til.
Og helt fra begynnelsen tenkte han på
ditt gode humør og ditt smil.
Lille Ole, du var i Guds tanker.
Ja, der var du ofte, tror jeg,
og helt til den dagen da du ble født
har han lengtet etter deg.

Tekst og melodi: Arnold og Thomas Børud