Å kalle syndere til omvendelse





Tekstbetraktning for tiende søndag i treenighetstiden

«Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse» (Luk 5:27-32).


Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.
Friske og syke, rettferdige og syndere. Hvitt og svart.
Vi tenker nok at det er litt flere farger i livene våre.
Ikke så ensidig svart eller hvitt, det ene eller det andre.
Heller er vi kanskje litt av hvert.

Levi visste hva han var i jødenes øyne.
Tollinnkrevingen på den tida ble forpaktet bort til egne tjenestemenn. Det betydde at de hadde stor frihet til å tøye regelverket, og mange ble nok fristet til å kreve mer enn de skulle i toll.
De jødene som tok en slik jobb ble regnet for urene. De ble sett ned på av sine landsmenn, sidestilt med åpenbare syndere, sånne som brøt Loven.

Jeg har undret meg mange ganger over Levi.
Tolleren som satt der og gjorde jobben sin.
Så kommer Jesus og sier «Følg meg!» - og han gjorde det! Bare sånn.
«Reiste seg og forlot alt og fulgte ham» står det.

Levi holdt et stort selskap hjemme hos seg.
Han må ha hatt stort hus og god råd, får vi tro.
Det var da fariseerne og de skriftlærde murret.
Selskapet ble holdt for Jesus, men det var også fariseere der, og de stilte spørsmål ved at Jesus spiste og drakk sammen med tollere og syndere.
Skulle han egentlig holdt seg for god til det?

Jesus var ikke ute etter å tekkes de som visste hvordan alt skulle være.
Aldri.
Han var kommet, ER kommet for å kalle syndere, og for å lege syke.

Forståelsen av ord og begreper forandrer seg i tidens løp.
Det er ikke alltid like greit i våre dager å snakke om syndere og rettferdige.
Jesus er her nå, som han var for Levi, for alle oss som ikke alltid får det til, som tabber oss ut, som ikke passer inn, som ikke er gode nok i andres øyne.
Han ber oss om å følge Han. Og han gir oss sin fred.


Denne tekstbetraktningen er skrevet av korpsleder Kari Tellefsen









Jeg vil følge deg, å Jesus

Jesus kaller og jeg følger, til hans vingård vil jeg gå.
Snart er arbeidstiden omme, her jeg kan ei ledig stå.
Om enn venner meg forlater, blir det trengsler på min vei,
jeg har valgt å følge Jesus, hva det enn skal koste meg.

Omkved:
Jeg vil følge deg, å Jesus, du som gav ditt liv for meg.
Om enn andre deg forlater, gi meg kraft, jeg vil følge deg.

Jesus kaller – jeg vil ile fremad mot et evig liv,
ikke kan mitt hjerte gledes mer i verdslig tidsfordriv.
Synden har kun gjort meg smerte, Jesus gjør meg alltid glad,
i hans samfunn vil jeg vandre på min ferd til himlens stad.

Jesus kaller, og da går jeg fram til nådens rike flod
og blir renset ren og hellig gjennom Jesu dyre blod.
Selvet vil vel motstand gjøre, bli fra korpsets byrde fri,
men min Frelser gir meg seier, stund for stund han står meg bi.

Tekst: Lewis Hartsough – Nr. 346 i Frelsesarmeens sangbok

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

«Jeg tror jeg skjønner korset»

«Betesda er åpen»

Evangeliets kontraster