«Der møll og mark ødelegger»

Tekstbetraktning for åttende søndag i treenighetstiden, 26. juli 2020:

«Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.
Øyet er kroppens lampe. Om øyet ditt er klart, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men om øyet ditt er sykt, er det fordi kroppen er fylt av mørke. Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir ikke da mørket!
Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» (Matt 6, 19-24).

Dagens tekst er hentet fra Bergprekenen.
I de fem versene finner vi i hvert fall tre ulike «tema» som kunne gitt stoff til hver sin preken.
Her skal vi nøye oss med dette: Ikke samle skatter der møll og mark ødelegger.

Bjørnstjerne Bjørnsson forteller i diktet «Ingrid Sletten av Sillejord» om Ingrid som bare eide én eneste skatt i livet: «..en liten hue av farget ull/som hun hadde fått utav mor».
Luen var enkel, men var samtidig et «fattig minne om far og mor, der skinte langt mer enn gull».
Derfor gjemte hun på den, og tenkte at den dagen hun skulle stå brud, ville hun ha på seg.
Men årene gikk, hun sto aldri brud, og til slutt bestemmer hun seg for å finne den fram.
Men da er det ikke så mye som en tråd tilbake.
Den er spist opp av møll.

Det er et sårt og tragisk dikt om ulevd liv, om ubrukte muligheter og en bortgjemt skatt som gikk tapt.
Det finnes mange slike tragedier, både i menigheter og andre menneskelige fellesskap.
Det er sikkert mange måter man kan «samle skatter på jorden» på.
Det kan handle om det vi gjerne kaller materialisme; ønsket om å eie mange og fine ting; bytte bil ofte, kjøpe stadig nyere og flottere klær, eller å bo flottere og bedre enn andre.
Men det kan også handle om ren smålighet: At man ikke vil dele med seg av det man har.

Jesus sier om dette: «For der skatten din er, vil også hjertet ditt være».
Ingrid Slettens hjerte lå i en kiste, der hun hadde gjemt luen hun hadde fått av mor.
År ut og år inn tenkte hun på den, men da hun skulle finne den fram, var den borte.
I lignelsen om talentene sier Jesus noe om det å forvalte den rikdom han overlater oss.
Da er det bare én ting han ikke anbefaler: Å grave det ned.
Da kan møll og mark komme til å ødelegge arven for oss.

Denne tekstbetraktningen er skrevet av Nils-Petter Enstad






Lær meg å kjenne dine veie

Lær meg å kjenne dine veie
og gå dem trøstig skritt for skritt!
Jeg vet at hva jeg fikk i eie,
er borget gods, og alt er ditt.
Men vil din sterke hånd meg lede,
jeg aldri feil på målet ser,
og for hvert håp som dør her nede,
får jeg et håp i himlen mer.

Lær meg å kjenne dine tanker
og øves i å tenke dem!
Og når i angst mitt hjerte banker,
da må du kalle motet frem.
Når jeg har tenkt meg trett til døden,
si så hva du har tenkt, å Gud!
Da kan jeg se at morgenrøden
bak tvil og vånde veller ut.

Men lær meg fremfor alt å kjenne
din grenseløse kjærlighet,
den som kan tusen stjerner tenne
når lykkens sol for meg går ned.
Den tørrer tåren som den skapte
og leger såret som den slo.
Dens vei går gjennom det vi tapte,
den gir oss mere enn den tok.

Jacob Pauli - nr. 404 i Frelsesarmeens sangbok