«Problemet» Jesus
Tekstbetraktning for fjerde søndag i fastetiden, 29. mars 2020
Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham (Joh 11, 45 – 53).
Dagens tekst forteller om det som skjedde etter at Jesus hadde vekket opp Lasarus fra de døde.
Den hendelsen hadde vakt oppsikt, og mange begynte å tro på Jesus.
Det likte ikke fariseerne.
Diskusjonen dem imellom handlet ikke om underet med Lasarus som sådan, men om politikk. Man måtte ikke irritere romerne.
- Får han ture fram slik, risikerer vi at romerne kommer og tar både det hellige sted og folket vårt, sa de til hverandre. Dette var noe Israels folk hadde historiske erfaringer med.
Da tar yppersteprest Kaifas ordet.
Ordene hans virker kyniske inntil det hjerterå: «Det er bedre at ett menneske dør, enn at hele folket skal gå til grunne».
Det er mange eksempler på slik kynisme i verdenshistorien.
Såpass sterk var denne uttalelsen at evangelisten synes han må forklare sammenhengen for den som leser eller hører dette: «Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring».
Kaifas var ikke klar over det selv, men utsagnet hans pekte både bakover, mot syndefallet, og framover, mot forsoningen.
Fordi mennesket hadde syndet mot Gud, måtte Gud selv sende den som kunne forsone ham og menneskeslekten. Den som fikk det oppdraget, var Jesus fra Nasaret. Og i det oppdraget lå det at han måtte lide og dø for menneskenes skyld – og deretter stå opp igjen fra de døde.
«Fra den dagen la de planer om å drepe Jesus», skriver Johannes.
Med den setningen åpner evangelisten døra inn til påskens fortellinger, med all dens gru og lidelse, men også med all den kjærlighet, nåde og seier som den fortellingen rommer.
Du som låg i natti seine
Du som låg i natti seine,
sorgtung vanvørd og aleine,
skjelvande på såre kne.
Du som skåli trufast tømde
medan alle dine rømde,
stridsmann frå Getsemane.
Du som spotta vart og banna,
kront med klungerkrans om panna
medan augo brann i sorg.
Du som stod i namnlaus pine,
skild frå dei du kalla dine,
einsam i Pilati borg.
Du som hekk til krossen nagla,
medan blodut sveitte hagla
frå di panne då du sa:
«Fader, kvifor gjekk du frå meg?»
Å, lat nådens blodstraum nå meg!
Offerlam frå Golgata.
Lær mi sjel kor du laut lida,
syn meg såret ditt i sida,
styrk og nør mi veike tru.
Syn meg dine merkte hender
så eg frelst mitt auga vender
Opp til deg på krossen, du.
Jakob Sande
Frelsesarmeens sangbok nr. 91
Kommentarer
Legg inn en kommentar